Tikkende metanbombe i Arktis?

Forsidene i mine indre tabloider de siste dagene har handlet om noe så obskurt som undersjøisk permafrost, etter en mye gjengitt Nature-kommentar som ble publisert 24. juli. De lærde – og de bloggende – strides om innholdet. Forskergruppen bak studiet spår en nært forestående, 50 gigatonns «metanpuls» i Arktis, og fester en prislapp på den ekstra globale oppvarmingen det frigjorte metanet vil forårsake: 60 billioner dollar (350.000 milliarder kroner). Fokuset på de økonomiske kostnadene  («Kan sluke hele verdensøkonomien», skriver Dagens Næringsliv) er trolig et forsøk på å gjøre prediksjonen interessant for media, som om den underliggende nyheten ikke er interessant nok, i betydningen «måtte du leve i interessante tider», den kjente forbannelsen.

Artikkelforfatterne skriver om metanpulsen at: «it is likely to be emitted as the seabed warms, either steadily over 50 years or suddenly.»

Jeg har ikke lest en mer urovekkende setning i år. Jeg kan bare håpe at artikkelforfatterne er mer skjødesløse i bruken av «it is likely» enn det som er vanlig blant klimaforskere. 50 gigatonn metan tilsvarer mer enn 1000 gigatonn C02-ekvivalenter, altså dobbelt så mye som verdens antatt «trygge» karbonbudsjett. I tillegg ligger vi an til å svi av oppimot 500 gigatonn CO2 i fossile utslipp fram til 2025, samt andre kilder til metanutslipp. Hvis metanbomben smeller på denne måten, er togradersmålet ikke lenger en ønskedrøm, men en bitter, historisk kuriositet fra vår klimatiske belle epoque.

Eller som artikkelforfatterne sier det:

«The methane pulse will bring forward by 15–35 years the average date at which the global mean temperature rise exceeds 2°C above pre-industrial levels — to 2035 for the business-as-usual scenario and to 2040 for the low-emissions case.»

Prediksjonen er langt fra ukontroversiell. For gjendrivelser, se f.eks. denne posten i bloggen Carbon Brief og denne i Washington Post. Klimaforsker Gavin Schmidt fra NASA Goddard Institute skriver i en serie poster på Twitter:

9) in more recent past, there have been a number of times when Arctic (not necessarily globe) has been significantly warmer than today. 10) Most recently, Early Holocene, which had significantly less summer sea ice than even 2012. Earlier, Eemian 125kyrs ago was sig warmer. 11) At neither of these times is there any evidence for CH4 emissions or concentrations in excess of base pre-industrial conditions. 12) this means that we are not currently near a threshold for dramatic CH4 releases. (Though we may get there) 13) Much of the concern re dramatic changes in Arctic methane come from one off surveys and poorly calibrated remote sensing 14) thus potential for Arctic CH4 to have threshold behaviour is real, but very lg scenario used in Nature comment is not realistic

Kilden som oppgis i Nature-kommentaren er en vitenskapelig artikkel om «Predicted methane on the East Siberian shelf» . En annen vitenskapelig artikkel publisert i Geophysical Research Letters, om undervannspermafrosten i det samme havområdet, sier (fra sammendraget):

«Gas flares are widespread over an area of at least 7,500 km2 in water depths >20 m. We propose that continuous subsea permafrost extends to water depths of ~20 m offshore and creates a seal through which gas cannot migrate. This Arctic shelf region where seafloor gas release is widespread suggests that permafrost has degraded more significantly than previously thought.»

En av medforfatterne til Nature-kommentaren, Peter Wadhams, professor i havfysikk ved Cambridge, forsvarer sine anslag i et fordypningsintervju i Guardian. Han siterer den store fysikeren Richard Feynmann: «when a model comes up against measurements that contradict it, it is the measurements that must be preferred and the model must be abandoned or changed.» Han sier også at: «Those who understand Arctic seabed geology and the oceanography of water column warming from ice retreat do not say that this is a low probability event.»

Jeg forstår meg ikke på arktisk havbunnsgeologi, trives best i tempererte farvann, og prøver bare å orientere meg så godt jeg kan på et komplisert felt. Men uansett hvordan vi ligger an med metanet som er lagret under havet og i den arktiske tundraen – for ikke å snakke om metanet som frigjøres ved fracking – og uansett om Wadhams tar feil eller ei: Jeg forstår at Arktis er svært følsom for global temperaturøkning, og må beskyttes for enhver pris. Bare i løpet av de siste dagene har en varmebølge i den sibirske tundraen utløst store branner, samtidig som massive metanutslipp er blitt målt i Karahavet. Irreversible tilbakekoblinger er ikke i gang – ennå – men havet i Arktis «svetter» metan i et omfang som er svært foruroligende. Er det en ting vi vet, er det at klimagassutslippene må ned – fort. Så får vi bare håpe at klimaet på sikt responderer like sensitivt på reduksjoner i klimagasser, som på økninger. Ett gigatonn i den ene eller den andre retningen kan ha en enorm innvirkning på det store utfallet. Og gedigne gigatonn består av tusen millioner små tonn, som igjen består av tusenvis av små valg, også hvordan vi bruker stemmen den 9. september.

Aleksander Melli

Oppdatering 31/7: Debatten fortsetter, om noen dager ventes en post på skepticalscience.com; her er Nafeez Ahmeds svar til kritikerne av Nature-artikkelen. 

Oppdatering 5/8: Nazeed Ahmed følger opp med en overbevisende sju punkts liste med «seven facts you need to know about the Arctic methan timebomb».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>